Jeg kan starte med fredag:
Jeg var på DPS, det gikk egentlig greit. Jeg prøvde å unngå å snakke om det væreste fortiden for å overleve. Vi får snakke om det når jeg kommer tilbake fra ferie.
Oppgave 2 var NAV! Dialogmøte med arbeidsgiver. Det var ikke like bra. Jeg kommer snart til å miste sykepengene mine, jeg er sykemeldt 40%.. Så da skal jeg leve på 60% lønn.. Noe som er umulig. Jeg fikk også beskjed om at jeg var for lite sykemeldt til å ha krav på noe annet. Jeg har ikke krav på noe annet heller. Jeg må leve på 60% lønn.. Det knakk meg virkelig. Og så satt nav dama og vifta med utskrift av sykemeldingene mine. Jeg vet at det er mange. Men jeg kan ikke noe for det. Jeg prøver så godt jeg kan. Jeg prøver å leve et liv. Det jeg fikk høre der var at jeg var for mye sykemeldt. Alle sykemeldingene mine er fra sykehuset og DPS..... Det er ikke lov til å være psykisk syk jo
.. jeg skulle gjerne ha vært frisk.!Oppgave 3 var fastlegen. Det gikk litt bedre enn jeg trodde. jeg overbeviste fastlegen om at jeg hadde det bra. Noe som ikke er sant. Han sa at det er utrolig at jeg er inni en så tung psykiatri, fordi det kan ingen se eller gjette.
Det er sant. Det han sa, slo litt mot meg. Det var sannhetens ord. Jeg prøver virkelig å overbevise alle om at jeg har det bra og ingen skal se at jeg er syk. Eneste som viser at jeg er syk er sårene og arrene mine. Jeg fikk unnagjort det jeg skulle hos legen. litt av konklusjonen hans var at jeg har drept litt sener. DET er ikke kult. Jeg er så sint på meg selv. Sint fordi jeg ikek greier å kontrolere meg. Sint fordi jeg ødelegger meg.
Da jeg kom hjem, var det brev fra oslo politiet.. Hjerte mitt hoppa. Jeg åpnet brevet. Jeg er anmeldt for vold mot en politimann.!!! Jeg er så lei meg, lei meg fordi jeg ikke husker. lei meg siden det har skjedd. lei meg fordi jeg er anmeldt.Heldigvis ble saken henlagt pga at de mente at jeg var syk. (jeg husker ikke de riktige ordene som sto, men det betydde hvertall at jeg var syk og ikke tilgjenlig i øyeblikket.) Denne hendelsen skjedde i august, jeg har lengre opp skrevet langt om hva som skjedde på jernbanetorget og på legevakta.
Jeg håpet at ting skulle stoppe der. Men kvelden endte med en jævla angst. Jeg hater den, jeg greide ikke å roe meg og jeg var helt borte følte jeg. Medisinene vikra rimelig dårlig da også syntes jeg. Men jeg sovnet til slutt og det var jeg glad for. Glad for å få litt fri fra meg selv. Da jeg sover, det er da jeg får fri fra meg selv.. Så lenge jeg ikke har mareritter og drømmer.
Lørdag startet litt dårlig, ok greit. Veldig dårlig. Jeg skulle egentlig i bursdag til nevøen min. Men jeg måtte på legevakta, jeg kunne ikke drøye det til etter bursdagsselskapet heller. Da hadde det gått for lang tid. så jeg måtte på legevakta. Jeg måtte vente i 2,5t på venterommet angsten tok knekken på meg. Da jg var på vei til å gå, ble jeg ropt opp. Møtte en grinete lege, jeg har møtt han før og han var som før hvertfall. Han var grinete men snill. og da er det greit tenker jeg.
Problemet mitt nå er at jeg ikke ble med i bursdagen til nevøen min. Jeg kommer til å få så utrolig mye kjeft etterpå. Foreldrene mine kommer til å være så sinte på meg. De forstår ingen ting. Jeg kommer til å få kjeft fordi jeg ikke var med. Kjeft fordi jeg skadet meg. Kjeft fordi jeg er så egoistisk. Kjeft fordi jeg later som jeg er syk. Kjeft fordi jeg ikke greier å oppføre meg. Jeg gruer meg. Det kommer til å bli hardt og vanskelig.
Jeg ville så gjerne i bursdagen til nevøen min. Men de kunne ikke vente på meg. Det er 2,5 t reisevei dit. De måtte dra uten meg. Jeg er lei meg fordi jeg ikke var der.
De kunne ikke vente på ubestemt tid på meg heller. Det forstår jeg. Men jeg tenker at det var kanskje like greit at jeg ikke var der. Jeg har ikke akkurat vært i beste formen i dag. Mye uro og angst. Pluss at jeg blir så sløv av å ta medisin.
Dette er ikke lett
..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar