min uflaks den siste tiden...

Jeg har hatt max uflaks fortiden, dvs jeg er ganske dårlig og mye ute som har gjort meg dårlig.

Lørdag skulle jeg på øyafestivalen fordi jeg hadde fått to gratis billetter, og da kunne jeg likesågodt bare dra, selvom jeg ikke visste hvem som sang. Greit det. Jeg satte meg på toget, var veldig tomt i vogna men noen mennesker. jeg setter meg ved en to seter, meg på det ene sete og veska på det andre sete. toget kommer inn på kolbotn stasjon, og det går 5 utenlandske menn inn på toget, de er kompiser og sammen, de setter seg spredt i HELE vogna.. Og han ene setter seg jo oppå veska mi, så den napper jeg jo bort og da starter alt . Han starter med å spørre " hva betyr dørene lukkes?" jeg forklarer jo på engelsk hva det betyr og glaner så vidre ut av vinduet. Da starter han med " hva heter du?" jeg vil ikke snakke med han så jeg avvviser han på en høfflig måte om at ejg ikke er intressert i å snakke med han eller ha noe kontakt med han. Da fortsetter han med " hva er fornavnet ditt?, hva er etternavnet ditt?, hvor bor du? , hvor kommer du fra? Er du norsk?" jeg får selvsagt panikk og kjenner at et angstanfall er på vei, så jeg sender en sms til ei venninne " ring, fort, skynt deg, hast...!! " hun ringer meg, og dessverre blir linja brutt, men jeg fortsetter å late som om samtalen går, så sier jeg høyt til telefonenen min " åååh, så hyggelig, hvor på toget sitt er du da? jeg sitter på ubetjent , men jeg kommer til deg nå jeg.." jeg snakket selvsagt ikke med noen, men latet som bare for å få flyttet meg fra den ubehagelige mannen..

Jeg var dessverre litt inn og ut av akutt psyk den helgen også, så jeg var dårlig og taklet sånnt veldig dårlig.

Tirsdag var jeg sammen med Benedicte, jeg skulle hjem på kvelden fordi jeg skulle på jobb dagen etterpå. Jeg setter meg på t-banen ned til jernbanetorget. To stopp før jeg skal av, kommer det en gjent med 7 utenlandske ung gutter ( ca 21-27 år gamle) han ene satte seg oppa veska mi, jeg måtte igjen nappe den til meg. Det var lite folk på t-banen men fortsatt noen og det var mange seter ledig, men de satte seg oppå meg da. Jeg satt bare å spiste saltstenger fra en pose jeg hadde i veska mi mens jeg venta på at stasjonen jeg skulle av på kom. Men da startet dem med å først sparke meg, og så starta dem med å dytte meg og så starta dem med å slå meg. Jeg gjorde ikke en dritt mot dem! jeg så ikke på dem en gang, så startet dem å si masse stygt til meg, både på norsk og på et språk jeg ikke greide å tyde. Mens de holdt på så var det INGEN, absoulutt INGEN på t-banen som hjalp meg, alle satte bare å så på at jeg ble sparket, dyttet og slått,jeg hylte og skreik at jeg ikke faen syntes det var greit å bli behandlet på den måten. og da skreik han ene tilbake til meg og så meldte to andre stykker seg også på, da fikk jeg en hel haug med dritt tilbake og jeg fikk vite at jeg var en jævla rasist.. (??????!!!!???!!!!!). Jeg greier tilslutt å flytte meg, men da kommer angstanfallet. Det jeg registrerer er at en mann som snakker hardt til de gutta, men jeg tror dessverre han fikk gjennomgå også.. Jeg greide hvertfall å flytte meg, og det jævla angstanfallet kom, jeg grein hyperventilerte og dissosierte. Jeg kom meg av på riktig stasjon og kavet meg bort til benken fordi jeg var ikke i standt til å komme meg til toget som planlagt.

Jeg grein og jeg hadde det vondt. Var ei kjempe hyggelig jente som satte seg sidenav meg for å hjelpe meg, jeg greide dessverre ikke å ta i mot noe særlig hjelp, men det betyr ganske mye for meg at et fremmed menneske faktisk gadd å bry seg om meg. Samtidig som alt dette skjedde så greide jeg faktisk å ringe Benedicte før jeg kom av t-banen, jeg hørte jo selvsagt ingen ting av hva hun sa til meg, men det hjalp å bare høre henne snakke til meg.

Det kom jo vektere til da, han ene vekteren ropte høyt og tydlig ut at jeg var psykotisk (???!!!!???) og alt ble bare fryktelig vanskelig for meg. Det kom et menneske løpende med en plastikk pose til meg, fordi jeg hyperventilerte, men det gjorde meg bare enda mer redd. Jeg grein og jeg var redd. Alle menn som kom i nærheten av meg gjrode meg livredd, alle utenlandske mennesker gjrode meg redd. Jenta som satte seg sidenavmeg for å hjelpe meg prøvde å få vite hva jeg het, men jeg greide ikke å snakke så jeg ga henne lomme boka mi, sånn for at hun skulle se hva jeg het, hun forstod hva jeg mente og hun snakket til meg da.

Vekterene ville ikke la meg gå, det sto 5 vektere å passer på meg på jernbtorget t-bane stasjon, jeg prøvde å løpe min vei, jeg var redd, jeg måtte bort, angsten var for sterk og jeg syntes det var så vondt at jeg hadde hatt et anfall der. jenta som hjalp meg ble dessverre jaget bort, men jeg skulle ønske hun kunne sitte der, fordi det hjalp, hun gjorde meg litt tryggere, selvom jeg var veldig redd. ambulansen kom og jeg ville ikke være med, jeg prøvde alt for å komme meg unna, jeg hadde da startet å roe meg såppas at det gikk ann å snakke litt med meg. jeg ble bært sprellene og skrikene opp rulletrappa for å komme unna alle menneskene, politiet kom fordi jeg ikke ville være med, jeg følte meg i grei nok form til å komme meg hjem. Fordi jeg nektet å være med politiet ble det håndjern og kamp. Leppa mi sprakk også. Men han politit mannen gjorde bare jobben sin, det var et uhell! På legevakta, ble jeg sittene med to politimennesker som passer på meg, jeg prøvde å dra, men det gikk ikke. Jeg prøvde å snakke meg til at jeg kunne dra, jeg hadde ikke behovet for å være der. Og så skjedde det noe jeg ikke husker. Det neste jeg husker at det står tre politimenn over meg, jeg blir lenket fast i en seng med håndjern og de stropper beina mine, hvor lenge det varte aner jeg ikke.

Neste som skjer er at det kommer en lege innn på rommet, ber politimennene dra ned både buksa og trusa mi og de sprøyter stesolid opp i rompa mi, dvs jeg ble tvangsmedisinsert. Vidre måtte jeg kjøre politibil opp til Ahus. veldig nedtur fordi jeg ble skrevet ut den dagen også. Heldigvis møtte jeg yndlings sykepleieren min som jobber bare natt, vi snakket mye og jeg snakket med legen som hadde vakt og konklusjonen dems var at det var en normal reaksjon jeg hadde på det som skjedde. de forstod godt at jeg reagerte på det som skjedde.

Jeg fikk kopi av innleggelse skrivet, det står blant annet at jeg har tatt selvmord (???!!!????!!!) og at jeg løp nede på t-bane skinnene (???!!?) jeg har ikke vært i nærheten av skinnene en gang. De ringte jo moren min å sa at jeg prøvde på selvmord og at jeg løp på skinnene, ingen ting er riktig det er ikke sant i det heletatt!!!! jeg var på vei hjem, jeg var bare jævelig uheldig som møtte på denne gutte gjengen som bare var ute etter bråk.

Jeg måtte bli på ahus i noen døgn, legene syntes jeg hadde hatt litt for mange inn og ut turer, kom ut og inn samme dag flere ganger. Og jeg har vært veldig deprimert i det siste og det har vært prøvd å stabilisere litt for meg.

Jeg merker at det mangler litt detaljer og småting i historien, men jeg orker bare ikke å redigere det noe nå. Ting er bare alt for mye for meg.. :(