Oppsumering

Oppturer:
Tur til Nederland og Spania, gjorde det veldig bra på utstilling i Nederland.En annen opptur er jobben de siste dagene i september, de har vært kjempe bra.

Nedturer:
Jeg avslutta behandlingen på DPS og jeg avlyste flere møter med psykiskhelse folka i kommunen. Men det med DPS har startet opp igjen og jeg skal møte med PHF om noen uker

Irritasjonsmomenter: DPS, NAV, Jobben og bosituasjonen.

Fysisk form: Helt grei, med tanke på matinntaket så er den helt grei. Men de siste dagene har jeg fått noen stygge stygge kviser om hr gjort at ansikte mitt har hovnet opp veldig..!

Psykisk form: Veldig veldig dårlig. Jeg kan ikke huske sist jeg var så dårlig som nå.

Jeg har gjort: Hentet hjem ponniene og jeg har vært på utstillinger i utlandet!

Jeg gleder meg til: Dra på tur med hesten min og utstilling på Hamar!

Jeg skal: Trene hunden min mye mer! Hun fortjener det!

Jeg burde: Tenke før jeg snakker, ellers ta kontakt med NAV ang pengestøtte.

Mål for neste måned: Greie meg bedre enn september

Positiv oppdatering.

I dag ringte ei dame fra kommunen som jeg har snakket med litt tidligre, hun spurte meg om jeg kunne komme innom kontore hennes, jeg kunne det fordi jeg skulle egentlig surre i byen i 50 min før time på DPS. Hvertfall hun dama er gullverdt og et fantastisk menneske. Hun forstod at jeg ikke hadde det lett og hun forstod at det tilbudet jeg hadde nå, det var ikke bra nok. Så det endte med at hun foreslo at jeg skulle få en støttekontakt i tillegg til psykiskhelse folka i kommunen jeg allerede har. Så nå er det søkt. Og hun ville gjerne være med på IP møte som snart er.

OG jeg har egentlig ingen fastlege nå fordi min har sluttet. og jeg har hatt et ønske om en lege jeg har møtt på legevakta flere ganger, at han skal være min fastlege. Men det er veldig fullt utti her jeg bor, men kommune dama ringte for meg så nå har jeg mest sannsynligvis fått ny fastlege også. Han ville gjerne være med IP møte også, selvom han bare har møtt meg på legevakta en del ganger. Jeg fikk et tilbud av han for lenge siden, at jeg kunne ringe til der han jobber og få en time så jeg kunne få snakke med han. Det tilbudet står fortsatt åpent :D. Jeg vurderer å bruke det tilbudet til uka, fordi da er alle behandlerene mine borte, og jeg trenger noen som gir håp!

Fikk også melding for noen dager siden av de som jobber i psykiskhelse greiene i kommunen, primærkontakten min gjetta på at jeg hadde det veldig vanskelig fordi jeg hadde avlyst flere timer. Noe som er ganske uvanlig til å være meg. ( Men jeg pleier å gjøre sånt når ting blir for vanskelig.)

Så har jeg jo snakket med DPS, det med jobben skal nok muligens ordne seg etterhvert. Nav ber DPS finne ut når sykepengene mine går ut og DPS ber nav finne ut når sykepengene mine går ut. og ingen vet hvem saksbehandleren min er på NAV. Og ingen greide å finne det ut på NAV heller. Flott! :P Men DPS er på saken.!

Etter høstferien så er det møte ang medisiner, jeg håper å få startet på noe. Nå er jeg lei av å ha en dag som er lik en jojo. Og DPS har gitt streng beskjed til legevakta og han som jeg har som midletidig fastlege at de IKKE skal skrive ut noe som helst til meg.. ( hæææ, skjønner ikke det liksom :P :P )

I morgen drar jeg på kurs, det blir braaa! samme med søndag også. Mandag er det jobb og jeg gleder meg faktisk.

I dag har jeg tilogmed rukket å svi av noen tusenlapper. Dro til Sverige en tur. Fikk skaffet meg en ny ridehjelm! :D Den gleder jeg meg til å bruke.

Akkurat nå er skadetrangen illeog jeg vil bare legge meg ned å grine fordi ting er så vanskelig, så da velger jeg å ta med meg bikkja opp på rommet og så skal vi sove! :)

Jeg er frustrert og sliten nå. Hjernen min roper bare destruktive ting. Skade skade skade er blant annet noe av det.

Min mor fikk vite i dag at jeg har avsluttet all behandling på DPS, hun var jo ikke akkurat fornøyd.
Men hallo? Jeg får faktisk ikke noe bra tilbud der, hva er vitsen da?

Nå er jeg enda mer sliten og lei meg. Jeg er så lei av å være deprimert. Det tar knekken på meg..

21 Dager igjen og ett hakk nermere!

Jeg har i dag avsluttet all behandling på DPS. Snakket med behandleren min på telefonen, hun var irritert på meg. Men jaja. Mitt valg!

Så ringte de fra kommunen og jeg har også avsluttet alt der. Ikke at det noen gang har startet opp noe der men.

Jeg har vel egentlig avsluttet alt hos fastlegen også, jeg sa mine ord før jeg stakk derifra.

22 Dager igjen :)

Livet er så urettferdig.
Det er så kjipt.

Du valgte å ende livet på fredag.
Jeg skulle gjerne ha byttet med deg.
Jeg håper du sover godt
og drømmer søt for evig.
Vi ses en gang i himmelen <3

Mine tanker går til familien og vennene til Melinda <3

...

I går kræsjlandet jeg i pillene. At jeg kunne være så dust. Jeg ble jo enda mer dårlig da. Var jo egentlig dårlig nok fra førav. Jeg aner ikke hvorfor jeg gjorde det, hadde jo ikke nok til å ta livet mitt og det går jo ikke ann å gjøre det med de heller. Men det ble, det jeg gjorde i går. Jeg var på legevakta for å sy og ble heldigvis ikke lagt inn. Kunne ha trengt det, men jeg ville ikke. Jeg fikk taxi rekvisisjon hjem, taxien brukte 2 timer fra det ble ringt til den skulle komme...!

Ja det er egentlig alt jeg har å si nå. Er så slapp at jeg ikke orker å si noe mer.

Det er ikke noe å si :(

......

Jeg føler meg så deprimert at det ikke skulle ha vært lov :(

I går ringte jeg på en leilighet, skulle egentlig se på den i dag. Angsten gjorde at jeg aldri kom ut av døra..
Jeg prøvde å ringe for å si at jeg ikke kom, men ingen tok telefonen.. Jeg har dårlig samvittighet.
Jeg har sitti på finn i hele kveld og lett etter noen leiligheter.
Fant en fin en, men den egent seg  ikke. så nå glaner jeg vidre :(..

Jeg må egentlig tegne ferdig noen tegninger, men jeg orker ikke. jeg vil kke. vil ikke!! :( Men jeg må..

I morgen er det skole..

Onsker meg fri...

Jeg vet ikke hva jeg tenker eller foler.
Ting er bare for vanskelig, depresjonen vokser.
Angsten vokser.

Jeg far ikke sove.
Da jeg sovner vakner jeg minst 7 ganger i lopet av natta..

Jeg tor ikke a sove.
Jeg greier ikke.
Jeg onsker meg fri fra meg selv..

Gi meg fri fra meg selv.
Ikke bare for noen timer.
Men for evig..

Spania i morgen!

I morgen reiser jeg til Spania... Jeg angrer som et helvette på at jeg valgte å si at jeg ville reise.. Hvorfor? fordi jeg har så mye arr og jeg har så mye sår. De på armene kan jeg skjule med armingsene mine.( strømper på armene). Men på beinet er værre. har heldigvis "bare" arr der. Jeg gruer meg, jeg gruer meg.. Jeg gruer meg veldig. Ingen i familien har sett arrene mine, ingen vet egentlig om selvskadinga. Jeg orker ikke å møte oppgitte blikk og ord.. :( Jeg kommer ikke unna, jeg må gå i shorts og t-skjorte. det er 28 varmegrader der nede :( !

10.09.11

Jeg kopierer bare fra en annen dagbok jeg har på nettet nå. Orker ikke å skrive noe :/

Jeg kan starte med fredag:

Jeg var på DPS, det gikk egentlig greit. Jeg prøvde å unngå å snakke om det væreste fortiden for å overleve. Vi får snakke om det når jeg kommer tilbake fra ferie.

Oppgave 2 var NAV! Dialogmøte med arbeidsgiver. Det var ikke like bra. Jeg kommer snart til å miste sykepengene mine, jeg er sykemeldt 40%.. Så da skal jeg leve på 60% lønn.. Noe som er umulig. Jeg fikk også beskjed om at jeg var for lite sykemeldt til å ha krav på noe annet. Jeg har ikke krav på noe annet heller. Jeg må leve på 60% lønn.. Det knakk meg virkelig. Og så satt nav dama og vifta med utskrift av sykemeldingene mine. Jeg vet at det er mange. Men jeg kan ikke noe for det. Jeg prøver så godt jeg kan. Jeg prøver å leve et liv. Det jeg fikk høre der var at jeg var for mye sykemeldt. Alle sykemeldingene mine er fra sykehuset og DPS..... Det er ikke lov til å være psykisk syk jo .. jeg skulle gjerne ha vært frisk.!

Oppgave 3 var fastlegen. Det gikk litt bedre enn jeg trodde. jeg overbeviste fastlegen om at jeg hadde det bra. Noe som ikke er sant. Han sa at det er utrolig at jeg er inni en så tung psykiatri, fordi det kan ingen se eller gjette.
Det er sant. Det han sa, slo litt mot meg. Det var sannhetens ord. Jeg prøver virkelig å overbevise alle om at jeg har det bra og ingen skal se at jeg er syk. Eneste som viser at jeg er syk er sårene og arrene mine. Jeg fikk unnagjort det jeg skulle hos legen. litt av konklusjonen hans var at jeg har drept litt sener. DET er ikke kult. Jeg er så sint på meg selv. Sint fordi jeg ikek greier å kontrolere meg. Sint fordi jeg ødelegger meg.

Da jeg kom hjem, var det brev fra oslo politiet.. Hjerte mitt hoppa. Jeg åpnet brevet. Jeg er anmeldt for vold mot en politimann.!!! Jeg er så lei meg, lei meg fordi jeg ikke husker. lei meg siden det har skjedd. lei meg fordi jeg er anmeldt.Heldigvis ble saken henlagt pga at de mente at jeg var syk. (jeg husker ikke de riktige ordene som sto, men det betydde hvertall at jeg var syk og ikke tilgjenlig i øyeblikket.) Denne hendelsen skjedde i august, jeg har lengre opp skrevet langt om hva som skjedde på jernbanetorget og på legevakta.

Jeg håpet at ting skulle stoppe der. Men kvelden endte med en jævla angst. Jeg hater den, jeg greide ikke å roe meg og jeg var helt borte følte jeg. Medisinene vikra rimelig dårlig da også syntes jeg. Men jeg sovnet til slutt og det var jeg glad for. Glad for å få litt fri fra meg selv. Da jeg sover, det er da jeg får fri fra meg selv.. Så lenge jeg ikke har mareritter og drømmer.

Lørdag startet litt dårlig, ok greit. Veldig dårlig. Jeg skulle egentlig i bursdag til nevøen min. Men jeg måtte på legevakta, jeg kunne ikke drøye det til etter bursdagsselskapet heller. Da hadde det gått for lang tid. så jeg måtte på legevakta. Jeg måtte vente i 2,5t på venterommet angsten tok knekken på meg. Da jg var på vei til å gå, ble jeg ropt opp. Møtte en grinete lege, jeg har møtt han før og han var som før hvertfall. Han var grinete men snill. og da er det greit tenker jeg.

Problemet mitt nå er at jeg ikke ble med i bursdagen til nevøen min. Jeg kommer til å få så utrolig mye kjeft etterpå. Foreldrene mine kommer til å være så sinte på meg. De forstår ingen ting. Jeg kommer til å få kjeft fordi jeg ikke var med. Kjeft fordi jeg skadet meg. Kjeft fordi jeg er så egoistisk. Kjeft fordi jeg later som jeg er syk. Kjeft fordi jeg ikke greier å oppføre meg. Jeg gruer meg. Det kommer til å bli hardt og vanskelig.

Jeg ville så gjerne i bursdagen til nevøen min. Men de kunne ikke vente på meg. Det er 2,5 t reisevei dit. De måtte dra uten meg. Jeg er lei meg fordi jeg ikke var der. De kunne ikke vente på ubestemt tid på meg heller. Det forstår jeg.

Men jeg tenker at det var kanskje like greit at jeg ikke var der. Jeg har ikke akkurat vært i beste formen i dag. Mye uro og angst. Pluss at jeg blir så sløv av å ta medisin.

Dette er ikke lett ..

..........

jeg er så møkk lei livet.. jeg liker det ikke.. jeg vil bort, langt bort. ikke eksistere. jeg er drit lei av å være deprimert. og jeg er lei av å høre at jeg ikke må være så sint....


La meg være i fred.. jeg vil ikke ha dette livet.

Opp og ned..

I dag da jeg våknet var jeg helt oppi skyene, alt blomster, rosa syker, sukkerspinn og flott.. Faktisk ja, så gikk det noen timer og jeg var på bunnen av alt, ting ble bare tungt og vanskelig. Så jeg sovna like så godt på sofaen i 3 timer og håpet på atjeg våknet til noe bedre. Kveldens planer avlyste jeg, fordi jeg ikke orket å presse meg igjennom noe tungt og vanskelig. Jeg har i dag 5 dager skadefri!! og det er ikke bare bare..

Men jeg var hos fastlegen i dag, jeg beviste at jeg ikke hadde tatt overdose på truxalen jeg fikk skrevet ut av han. Og han sa jeg hadde betennelse under foten.. Jeg har ¤#%#¤# vondt for å tråkke ned...

Nå går jeg for å legge meg, og håper på en bedre dag i morgen :)

Onsdags skole!

I dag er det faktisk skole.. Jeg skal gå på skolen en gang i uka, dvs onsdag fram til mai 2012..
Jeg gruer meg! Men jeg er veldig heldig, jeg skal gå i klasse med ei jeg kjenner fra førav og som jeg jobber på bygget sammen med. Så det gjør det litt lettere for meg.:)

Nå er det 2t og 5 min til jeg starter på skolen..Jeg kjenner angsten knyter seg i magen og at jeg ikke vil.
Jeg vil ikke, og jeg tør ikke.! Men jeg må. Jeg må gjennomføre dette. Det skal jeg også greie. Selvom det er vanskelig selvsagt.


Nei, nå må jeg reise inn til byen, så er det surre litt rundt på Oslo S før jeg skal komme meg vidre, kollektivtransporen kræsja litt, så jeg må dra som vanlig inn til Oslo, men heller sitte å glane i løselufta en halvtimes tid. ;)

Tanker.

....

La meg være i fred..


Jeg trenger det


Jeg ønsker det..

....

La meg være i fred..


Jeg trenger det


Jeg ønsker det..

min uflaks den siste tiden...

Jeg har hatt max uflaks fortiden, dvs jeg er ganske dårlig og mye ute som har gjort meg dårlig.

Lørdag skulle jeg på øyafestivalen fordi jeg hadde fått to gratis billetter, og da kunne jeg likesågodt bare dra, selvom jeg ikke visste hvem som sang. Greit det. Jeg satte meg på toget, var veldig tomt i vogna men noen mennesker. jeg setter meg ved en to seter, meg på det ene sete og veska på det andre sete. toget kommer inn på kolbotn stasjon, og det går 5 utenlandske menn inn på toget, de er kompiser og sammen, de setter seg spredt i HELE vogna.. Og han ene setter seg jo oppå veska mi, så den napper jeg jo bort og da starter alt . Han starter med å spørre " hva betyr dørene lukkes?" jeg forklarer jo på engelsk hva det betyr og glaner så vidre ut av vinduet. Da starter han med " hva heter du?" jeg vil ikke snakke med han så jeg avvviser han på en høfflig måte om at ejg ikke er intressert i å snakke med han eller ha noe kontakt med han. Da fortsetter han med " hva er fornavnet ditt?, hva er etternavnet ditt?, hvor bor du? , hvor kommer du fra? Er du norsk?" jeg får selvsagt panikk og kjenner at et angstanfall er på vei, så jeg sender en sms til ei venninne " ring, fort, skynt deg, hast...!! " hun ringer meg, og dessverre blir linja brutt, men jeg fortsetter å late som om samtalen går, så sier jeg høyt til telefonenen min " åååh, så hyggelig, hvor på toget sitt er du da? jeg sitter på ubetjent , men jeg kommer til deg nå jeg.." jeg snakket selvsagt ikke med noen, men latet som bare for å få flyttet meg fra den ubehagelige mannen..

Jeg var dessverre litt inn og ut av akutt psyk den helgen også, så jeg var dårlig og taklet sånnt veldig dårlig.

Tirsdag var jeg sammen med Benedicte, jeg skulle hjem på kvelden fordi jeg skulle på jobb dagen etterpå. Jeg setter meg på t-banen ned til jernbanetorget. To stopp før jeg skal av, kommer det en gjent med 7 utenlandske ung gutter ( ca 21-27 år gamle) han ene satte seg oppa veska mi, jeg måtte igjen nappe den til meg. Det var lite folk på t-banen men fortsatt noen og det var mange seter ledig, men de satte seg oppå meg da. Jeg satt bare å spiste saltstenger fra en pose jeg hadde i veska mi mens jeg venta på at stasjonen jeg skulle av på kom. Men da startet dem med å først sparke meg, og så starta dem med å dytte meg og så starta dem med å slå meg. Jeg gjorde ikke en dritt mot dem! jeg så ikke på dem en gang, så startet dem å si masse stygt til meg, både på norsk og på et språk jeg ikke greide å tyde. Mens de holdt på så var det INGEN, absoulutt INGEN på t-banen som hjalp meg, alle satte bare å så på at jeg ble sparket, dyttet og slått,jeg hylte og skreik at jeg ikke faen syntes det var greit å bli behandlet på den måten. og da skreik han ene tilbake til meg og så meldte to andre stykker seg også på, da fikk jeg en hel haug med dritt tilbake og jeg fikk vite at jeg var en jævla rasist.. (??????!!!!???!!!!!). Jeg greier tilslutt å flytte meg, men da kommer angstanfallet. Det jeg registrerer er at en mann som snakker hardt til de gutta, men jeg tror dessverre han fikk gjennomgå også.. Jeg greide hvertfall å flytte meg, og det jævla angstanfallet kom, jeg grein hyperventilerte og dissosierte. Jeg kom meg av på riktig stasjon og kavet meg bort til benken fordi jeg var ikke i standt til å komme meg til toget som planlagt.

Jeg grein og jeg hadde det vondt. Var ei kjempe hyggelig jente som satte seg sidenav meg for å hjelpe meg, jeg greide dessverre ikke å ta i mot noe særlig hjelp, men det betyr ganske mye for meg at et fremmed menneske faktisk gadd å bry seg om meg. Samtidig som alt dette skjedde så greide jeg faktisk å ringe Benedicte før jeg kom av t-banen, jeg hørte jo selvsagt ingen ting av hva hun sa til meg, men det hjalp å bare høre henne snakke til meg.

Det kom jo vektere til da, han ene vekteren ropte høyt og tydlig ut at jeg var psykotisk (???!!!!???) og alt ble bare fryktelig vanskelig for meg. Det kom et menneske løpende med en plastikk pose til meg, fordi jeg hyperventilerte, men det gjorde meg bare enda mer redd. Jeg grein og jeg var redd. Alle menn som kom i nærheten av meg gjrode meg livredd, alle utenlandske mennesker gjrode meg redd. Jenta som satte seg sidenavmeg for å hjelpe meg prøvde å få vite hva jeg het, men jeg greide ikke å snakke så jeg ga henne lomme boka mi, sånn for at hun skulle se hva jeg het, hun forstod hva jeg mente og hun snakket til meg da.

Vekterene ville ikke la meg gå, det sto 5 vektere å passer på meg på jernbtorget t-bane stasjon, jeg prøvde å løpe min vei, jeg var redd, jeg måtte bort, angsten var for sterk og jeg syntes det var så vondt at jeg hadde hatt et anfall der. jenta som hjalp meg ble dessverre jaget bort, men jeg skulle ønske hun kunne sitte der, fordi det hjalp, hun gjorde meg litt tryggere, selvom jeg var veldig redd. ambulansen kom og jeg ville ikke være med, jeg prøvde alt for å komme meg unna, jeg hadde da startet å roe meg såppas at det gikk ann å snakke litt med meg. jeg ble bært sprellene og skrikene opp rulletrappa for å komme unna alle menneskene, politiet kom fordi jeg ikke ville være med, jeg følte meg i grei nok form til å komme meg hjem. Fordi jeg nektet å være med politiet ble det håndjern og kamp. Leppa mi sprakk også. Men han politit mannen gjorde bare jobben sin, det var et uhell! På legevakta, ble jeg sittene med to politimennesker som passer på meg, jeg prøvde å dra, men det gikk ikke. Jeg prøvde å snakke meg til at jeg kunne dra, jeg hadde ikke behovet for å være der. Og så skjedde det noe jeg ikke husker. Det neste jeg husker at det står tre politimenn over meg, jeg blir lenket fast i en seng med håndjern og de stropper beina mine, hvor lenge det varte aner jeg ikke.

Neste som skjer er at det kommer en lege innn på rommet, ber politimennene dra ned både buksa og trusa mi og de sprøyter stesolid opp i rompa mi, dvs jeg ble tvangsmedisinsert. Vidre måtte jeg kjøre politibil opp til Ahus. veldig nedtur fordi jeg ble skrevet ut den dagen også. Heldigvis møtte jeg yndlings sykepleieren min som jobber bare natt, vi snakket mye og jeg snakket med legen som hadde vakt og konklusjonen dems var at det var en normal reaksjon jeg hadde på det som skjedde. de forstod godt at jeg reagerte på det som skjedde.

Jeg fikk kopi av innleggelse skrivet, det står blant annet at jeg har tatt selvmord (???!!!????!!!) og at jeg løp nede på t-bane skinnene (???!!?) jeg har ikke vært i nærheten av skinnene en gang. De ringte jo moren min å sa at jeg prøvde på selvmord og at jeg løp på skinnene, ingen ting er riktig det er ikke sant i det heletatt!!!! jeg var på vei hjem, jeg var bare jævelig uheldig som møtte på denne gutte gjengen som bare var ute etter bråk.

Jeg måtte bli på ahus i noen døgn, legene syntes jeg hadde hatt litt for mange inn og ut turer, kom ut og inn samme dag flere ganger. Og jeg har vært veldig deprimert i det siste og det har vært prøvd å stabilisere litt for meg.

Jeg merker at det mangler litt detaljer og småting i historien, men jeg orker bare ikke å redigere det noe nå. Ting er bare alt for mye for meg.. :(

09.08.11 kl 16.32

Jeg har det ikke greit nå.

sitter å overspiser.
spiser.
spiser
Spiser
Og
spiser...

Hode mitt tenker;
Skade
skade
Skade...

Det er ikke greit.

Jeg spiser for å skade meg selv.
Jeg vet at om jeg skader meg selv nå, så blir det dypt.
Jeg kan ikke!
Jeg har nok betennelse, blir det sår. så må det lukkes.

Ting er ikke enkelt nå.