På mandag var jeg på Ahus, ting gikk ikke helt etter planen. Jeg fikk spørsmål om jeg faktisk trengte noe hurtig virkende medisiner da jeg var der, men smarte meg tenker. Nei, det trenger jeg ikke, ting går jo veldig fint nå. Joda det gikk veldig fint akkurat der og da, en time senere følte jeg virkelig alt kræsjet. Hvor er kontakten min tenkte jeg, jeg fant henne ikke, så jeg tenkte; hvor er I? Fant jeg han? Nei. Da gikk jo ting som det gikk. Vakthavende lege nektet å sy meg, noe jeg er glad for fordi han hadde særlig peiling på sår. Da bar det til akutten, jeg fikk truxal for å roe alt, men jeg blir helt slått ut av det, så jeg følte virkelig alt kræsja. Med kontakten min og legen på slep gikk vi til akutten. Jeg sa til kontakten min " løper jeg, så løper jeg ikke for å stikke av, men jeg løper etter en do." dvs jeg var nå veldig kvalm, i tillegg hadde jeg tatt noe antibiotika som jeg følte jeg ikke hadde greid å svelge.
På akutten satt vi så og si alene, og vips så var det fullt, 4,5t brukte vi der borte. Det ble tillogmed vaktskife for de på psyk, så den ene nattevakta kom for å passe på meg, fordi kontakten min ville hjem. Heldigvis er han nattevakta veldig grei å ha med å gjøre, så det ble ikke så ille å sitte der.
Han ene legen på akutten kom inn for å se på armen min, så klemmer han på armen. Han må ha vært dust fordi han visste jeg hadde betennelse og jeg sa at det var vondt, men han fortsatte å klemme på den. Han sa også at " dette her er ikke dypt da.." Da frister det å svare;" greit, gi meg en skalpell så skal jeg vise deg hva dypt er.."
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar