Uroen ligger som et teppe rundt meg.
Det varmer ikke.
Det er ikke mykt.
Det er ikke lett.
Det er tungt.
Hardt.
Vondt.
Jeg prøver å riste det av meg.
Men teppe henger fortsatt rundt skulderene mine.
Jeg blir ikke kvitt det.
Jeg prøver å gjøre alt mulig på en gang.
Kun for å prøve å slippe uroen.
Men den gir ikke slipp.
Henger på meg som en klegg.
Gjort det siden i går.
Jeg vil egentlig bare skade meg.
Kjenne smerte.
Se blodet renne.
Bli kvitt min smerte.
Bli kvitt uroen.
Jeg vet at det hjelper.
Men jeg kan ikke.
Jeg har hatt så mange skadefrie dager.
Jeg kan ikke bare gi meg nå.
Selvom det er det jeg vil.
Selvskading er noe møkk...jeg vet, men jeg vet også at det ikke handler om at man vil dø, men om at man vil leve...for ¨å holde ut smerten, finnes ingen annen utvei <3<3<3
SvarSlettKlem
Selvskadinga handler ikke om å dø, men for å overleve. Smerten er bare vond.. Men jeg har holdt ut :)
SvarSlettKlem <3